Josef Pröll sin tale ved statuen Den ukjente fangen ved krematoriet i KZ-Dachau

Jozef Proll IMG 1964 

Mine damer og herrer, på vegne av Den internasjonale Dachaukomiteen og Leirfellesskapet Dachau ønsker dere hjertelig velkommen. Jeg ønsker spesielt velkommen alle overlevende fra Dachau konsentrasjonsleir og dens uteleire, sammen med sine slektninger. Også spesielt velkommen til statssekretær Bernd Sibler i departementet for utdanning, kultur, vitenskap og kunst, som representanter for den bayerske regjeringen, representantene i det diplomatiske korps, - kommunene og fylket, - de religiøse samfunnene - partiene og organisasjonene.

Program of the 71th Anniversary of the Liberation of the Dachau Concentration Camp

Prisoner barracks dachau publicdomain sydneyBlauw ws small

 

nyhetsarkiv

archive - 2014


 Velkomsttale ved krematoriet, 4 mai 2014 ved Dr. Max Mannheimer, visepresident i CID og leder i Leirforeningen Dachau

 

max manheimer 8431aKjære deltakere, på vegne av den internasjonale Dachaukomiteen og leirforeningen i Dachau ønsker jeg dere hjertelig velkommen. Jeg hilser utenriksminister George Eisenreich så vel som representanter for den bayerske delstatsmyndighet, mine damer og herrer fra ambassader, kommunene og fylkeskommunen, de religiøse samfunnene, politiske partier og organisasjoner, kameratene, særlig de overlevende fra forskjellige land.mai 4 dachau 8416


Hvert år på denne tiden minnes vi de 29.4.1945 da enheten til Rainbow Division befridde denne leiren til naziregimet, fra undertrykkelse, sult og død. Vi husker de 41500 drepte ofrene som dette umenneskelige systemet tok. Sammen med oss tidligere Dachaufanger har pårørende, venner og lojale følgesvenner kommet for å minnes. For disse har denne årlige minnemarkeringen blitt like viktig som for oss.
Selv om en slik dag er nært knyttet til frigjøringen i 1945, kan vi ikke se bort fra nåtiden og situasjonen i dagens verden. Etter min mening har fortiden og nåtiden alltid hatt noe å gjøre med hverandre.

 

Hver dag ser vi i mediene, nye redselsbilder fra de ulike krisene og krigssonene. Ingen konfliktsone er langt nok unna lenger at den ikke vil berøre oss og skape frykt og bekymring. Disse meldingene påvirker også vår tenkning og våre handlinger.  De mektiges dynamikk fortsetter i vårt samfunn. Pmax mannheimer 84314 mai dachau 8398olitikere som tar mål av seg å endre på alt, har mistet kontakten med virkeligheten. Det er alvorlig, det er fullstendig ansvarsløst.
Er dette vår verden - en frigjort verden? Hvilken betydning har menneskelige verdier som pålitelighet, rettferdighet, humanisme og frihet?

 

 

 

Høyreekstrem vold brer seg i samfunnet vårt. Mennesket, selve livet blir tråkket på, det er tydeligvis ikke lenger verdt noe. Og likevel er det folk som er engasjert, som ikke viser sitt impotente raseri i aggresjon, men i fredelig motstand. Dette kan vi være takknemlig for, selv når vi ikke kan bidra selv. Fordi det er slike mennesker der ute, i alle de politiske, økonomiske og andre globale sammenhenger, av kjærlighet til sannheten, av hensyn til mennesker og av kjærlighet til livet, ikke tenker på sin egen fordel og i stedet engasjerer seg tappert for rettferdighet. Vi har derfor ingen grunn til å fortvile. Bare i denne holdningen, kan tradisjoner, kulturer og religioner vokse til normal samhandling.
 
Kjære deltakere, takk for at dere kommer hit, deres deltakelse i denne minnedagen tar jeg som et engasjement for et rettferdig og humant samfunn. For det takker jeg dere.
 

 


Tur til Dachau og München i forbindelse med minnemarkeringen for frigjøringen av Dachau i 2013, 3-6 mai 2013.

Den Internasjonale Dachaukomiteen arrangerer minneseremoni hvert år i slutten av april for å markere frigjøringen av Dachau den 29. april 1945. Dette er en anledning å møte overlevende fanger fra mange land, mange av disse ble kjent med norske fanger under sitt fangenskap i Dachau, navn som vi kjenner igjen fra bøkene som er skrevet om Natzweilerfanger.

Den Norske Dachaukomiteen arrangerte en reise til minnemarkeringen i 2013. Det var 12 deltakere, en god gruppestørrelse for en personlig tur.

Vi bodde på Hotel Fischer ved jernbanestasjonen i Dachau,.

Fredag 3 mai:

Vi fløy fra Oslo kl 0730 og landet i München kl 0945.  S1 (Schnellbahn) til Laim-München, overgang til S2 til Dachau tok 63 minutter. Etter bagasjeavlevering på Hotel Fischer tok vi buss 726 til KZ-Mahnmal Dachau. Der ble vi mottatt av arkivar i Dachaumuseet, Albert Knoll som hadde forberedt en dokumentasjon på våre fedres/slektninger fangeopphold i Dachau og dens underleire. Hver deltaker fikk en utskrift av fangekortet hans med opplysning om ankomst, fangenummer og dato for når de ble videresendt. 

Kl 17:00 møtte vi de internasjonale representantene til CID’s årsmøte, på CID’s seremonier som starter ved minnesmerket for den ukjente fange på appellplassen i KZ-Mahnmal Dachau. Vi ble med i deres buss til gravstedet Leitenberg, og deretter til skogsgravlunden (Waldfriedhof) i Dachaubydelen Etzenhausen der døde i Dachau er begravet. Bussen kjørte oss deretter tilbake til hotellet.

Lørdag 4 mai:

var det årsmøte for CID, der tre av de norske deltakerne deltok. Resten av gruppen dro til Allach for å finne restene av KZ Allach der faren til to av deltakerne hadde arbeidet. I KZ Allach deltok fangene i produksjon av flymotorer på BMW-fabrikken. se: http://de.wikipedia.org/wiki/KZ-Au%C3%9Fenlager_Allach 

Klokken 18:00 holdt CID en seremoni ved dødsmarsjmonumentet i Theodor-Heuss-Strasse ved John F. Kennedyplass i Dachau, der 7000 fanger fra Dachau i slutten av april 1945 ble sendt på marsj i retning Alpene. Identiske monumenter står 20 andre steder langs dødsmarsjrutene. Monumentet ble laget av kunstneren Hubertus von Pilgrim.   

Søndag 5 mai:

Den internasjonale markeringen på søndagen startet med økumenisk gudstjeneste på Karmelitterklosteret, jødisk gudstjeneste ved det jødiske minnesmerket, og russisk-ortodoks i det rusiske kapellet.

Klokken 10:45 var det seremoni ved gasskamrene, med tale av Max Mannheimer og kransnedleggelse ved monumentet over den ukjente fangen av Fritz Koelle. Deretter gikk vi bak flaggborgen til appellplassen for den offisielle minneseremonien med taler og kransnedleggelse fra alle landene, og grupperingene som hadde fanger i Dachau, i alt over 100 kranser. Den norske kransen ble lagt ned av Turid Pettersen, Øystein Sørbye, og Dachaufange Haakon Sørbye.

Etter seremonien dro vi til Jugend Gästehaus i Max Mannheimer Studiencentrum der deltakerne i seremonien var inviterert til varm lunsj av CID.

Byvandring i München i sporene etter Hitlerputsch i 1923.

Etter lunsjen tok vi S-banen til Isartor i München.

Her møtte vi ekteparet Heinrich og Elisabeth Plank som har arbeidet med dokumentasjon av underleiren KZ-Ottobrunn, der 14 norske Dachaufanger oppholdt seg 4 måneder mellom september 1944 og januar 1945. De er lektorer i historie ved Gymnaset i Ottobrunn. De tok oss med på ruten som Hitler og hans partifeller tok da de forsøkte statskupp (Det såkalte Hitlerputsch) i 9. november 1923, forbi en rekke historiske bygninger som sto sentralt i Tysklands Naziperiode.
Hotel am Tor: der SS ble grunnlagt. Inngangen til Sterneckerbräu: der NSDAP ble stiftet. Altes Rathaus: Oppropet til "Reichskristallnacht" 9.11.1938 som startet jødeforfølgelsen.
Hitler marsjerte med sine bevæpnede kampfeller langs gatene Tal og Dienerstraße på
vei til Odeonsplatz: De hadde planlagt en marsj til Berlin, og trodde at folk ville slutte seg til dem underveis, men ble stanset ved Feldherrnhalle am Odeonsplatz av bevepnet Bayerische Landespolizei: 14 opprørere, og 3 politifolk ble drept, i tillegg til 6 uskyldige tilskuere. 
Brienner Straße, og
I Brienner Straße ligger det tidligere hovedkvarteret for Gestapo. Minnested for ofrene til Nasjonalsosialismen:.Ärztehaus (Legehuset, starten på Euthanasiprogrammet der en tok livet av psykisk utviklingshemmede og sinnssyke)
På Karolinenplatz ligger villaen til forleggeren Bruckmann, som gjorde Hitler "Salonfähig“, dvs akseptabel for borgerskapet.
På plassen for det tidligere partihuset til NSDAP: "Braunes Haus", bygges dokumentasjonssentrumet "München im Nationalsozialismus".
Königsplatz med Partibygninger, Førerhovedkvarteret og plassen for bokbålene i München.
 

Kvelden ble avsluttet med felles måltid på hotellet.

Mandag var det flyreise tilbake. Vi var framme på Gardermoen kl 15:20, men for mange av deltakerne var det ennå et stykke hjem.        

Reiseleder: Øystein Sørbye

 


 

 

Tale ved dødsmarsjmonumentet: Christa Willmitzer

 
Tale ved Christa Willmitzer ved bronseskulpturen av Hubertus von Pilgrim, Theodor-Heuss-Strasse i Dachau, lørdag 28. April 2012 klokken 18

denkmahl

"Kjære tidsvitner,
Mine damer og herrer,
kjære venner,
Jeg har blitt bedt om å snakke til dere som pårørende til en tidligere Dachaufange.
Min far, Otto Kohlhofer, ble arrestert som 19 åring i 1935 som leder for en motstandsgruppe i München Neuhausen og dømt til 2 1/2 år i fengsel for høyforræderi. Etter 2 1/2 år i isolat i fengselet Amberg ble han i februar 1938 umiddelbart overført til konsentrasjonsleiren i Dachau. Han satt fengslet til 1945 i Dachau, Flossenbürg og i uteleirene Kempten og Kottern. I januar 1945 ble han i likhet med mange langtidsfanger innkalt til såkalte Bewährungsbataillon 500 og sendt til fronten i området Olomuc i Moravia. Disse enhetene ble brukt til så å si i tolvte time å gjennomføre aksjoner der det var det nesten ingen sjanse til å overleve. Min far var heldig og klarte å lykkes å flykte ved hjelp av den røde armé, fordi han kunne russisk. Dette hadde han lært da han hjalp russisktalende fanger i konsentrasjonsleiren. Han var i Wien under frigjøringen.

En annen siste akt i nazistenes utryddelsespolitikk var evakueringsmarsjer eller dødsmarsjer. Vinteren 1944/45, evakuerte SS alle konsentrasjonsleirene som sto i fare for å falle i hendene på de allierte styrkene. Svake eller syke fangene ble etterlatt eller drept, alle andre ble tatt med til fots eller med tog til andre leire. Alle som kollapset på veien eller prøvde å rømme, ble drept på stedet, mange sultet eller frøs i hjel. Av de mer enn 700 000 fanger, som var registrert i begynnelsen av januar 1945, døde minst 250 000 på dødsmarsjer.

 

Konsentrasjonsleiren i Dachau og dens uteleire ble evakuert i april 1945. Naziregimets siste galskap var å drive fangene opp i Alpene, for å la dem bygge en såkalt Alpefestning. Slik ble mer enn 10.000 fullstendig nedbrutte og utsultede mennesker drevet gjennom de bayerske landsbyene, bevoktet av SS-menn. Vaktene var nervøse for det forestående nederlaget, og slo fangene om enn enda mer brutalt. De som ikke kunne fortsette ble skutt i veigrøftene og ble liggende igjen.

 

For første gang ble befolkningen, som tidligere bare hadde ant grusomhetene bak konsentrasjonsleirenes murer, konfrontert med det ufattelige. Reaksjonene var delte. Det var mange, spesielt kvinner, som hadde medfølelse og ville gi de forbipasserende elendige skikkelsene brød eller vann, men SS vaktene forhindret det for det meste på brutalt vis, bare noen få hadde begynt å skjønne at deres tid var forbi, og reagerte mildere. Men det var andre i befolkningen, som raskt lukket dører og vinduer av frykt eller for ikke å se noe, og det var ikke få, som lokale partimedlemmer, som deltok i de brutale handlingene eller skjelte ut flyktningene.
Også i Oberbayern døde flere fanger de siste dagene før frigjøringen.

Minnesmerkene for dødsmarsjene sto lenge i skyggen av minnesmerkene over konsentrasjonsleirene. Først i 1988 begynte Landstinget å arbeide med minnesmerker for dødsmarsjene. Monumenter som framstiller fangene på vandring ble først satt opp i Landstinget, deretter plassert mange steder i Bayern. Ikke alle lokalsamfunn ønsket minnesmerkene velkommen, gammel skyldfølelse kom opp, det ble heftige diskusjoner, i mange tilfeller ville de bare ikke tenke mer på den forferdelige fortiden. Men etter hvert ble motstanden brutt, og i dag finnes det tallrike av disse monumentene langs veien der fangene gikk.
De 22 minnesmerkene langs dødsmarsjruten vil minne og mane til ettertanke. Betenke og minnes må alltid være knyttet til nåtid og fremtid. "Minnet om ofrene for nasjonalsosialismen er verdiløs hvis det ikke følges av kampen mot de nye nazistene, skriver Charlotte Knobloch1 i SZ (Süddeutsche Zeitung) den 27. Januar 20122.

Det er en skandale at nesten 70 år etter det største barbariet i menneskehetens historie, etter rasegalskapen som medførte en ufattelig masseødeleggelse av mennesker, at i dette landet sprer nynazistene sine slagord, truer annerledes tenkende i en ny rasegalskap, og myrder folk fra andre land, som bor i Tyskland. Morderne kan herske år etter år, uforstyrret av enhver rettslig påtale. Hvorfor har det ikke blitt rettsforfølgelse som for RAF (Rote Arme Fraktion) mot de høyreekstreme forbrytelsene? Det går gjennom hele Forbundsrepublikken Tysklands historien, at høyreekstremister har blitt spart for forfølgelse fra den tyske rettsvesen.

I minnetalen i forbindelse med drapene på de 10 tyrkiske og greske butikkeierne og en politikvinne som ble gjennomført av den brune terrorgruppen NSU, snakker forbundskansleren om skadelige fordommer som fører til et klima av forakt. Helt siden midten av 80-tallet har det i tysk valgkamper blitt framført fordommer og frykt for utenlandsk infiltrasjon, og spredt slagord som "båten er full". Hvilke konsekvenser har blitt trukket av brannstiftingene på asylmottak og hjem til tyrkiske familier i Hoyarswerda, Rostock, Solingen og Moelln på 90-tallet? De politiske konsekvensene var at den gamle asylloven artikkel § 16 nr. 2 ble opphevet3. Den tidligere CDU Innenriksminister Manfred Kanther gledet seg i et intervju 7. mars 1994 over den sterke nedgangen i flyktninger. Han sa: "Dette resultatet ville ikke ha vært oppnåelig uten offentlig debatt, noe som selvsagt også produserer varmegrader." Han sa faktisk varmegrader.

"Ut av ord kan det komme handlinger", klager forbundskansleren. Det er verdt å minne om ordene til en politiker i CSU4 om "fler-rasesamfunnet" og om sinte leserinnlegg til avisredaktører der folk er opprørt over "oppstyret over et par døde tyrkerne." Man må lure på om det med et slikt klima bare er tilfeldig at de høyreorienterte ekstremistene fra Zwickau utviklet seg til rasister og mordere. De rasistiske og inhumane påstandene til Thilo Sarrazin5 kunne trives på slik jordbunn og spredde seg videre.

I et annet europeisk land, i Norge, har rasehatet for et år siden kostet 77 unge liv. Anders Behring Breivik, en rabiat rasist og motstander av islam hadde kontakter med andre europeiske høyreekstreme organisasjoner, inkludert NSU, som står bak de såkalte Zwickaudrapene. Det er en debatt i Norge om hvor vidt lovbryteren kan bli dømt som fullt ut tilregnelig. Han selv ber om å betraktes som tilregnelig og sier han handlet i "selvforsvar". Han ser seg selv som utøver av en "anti-islamsk kampanje" og som en kriger mot det "marxist-multikulturelle diktatur". Man kan stille seg spørsmålet om hvordan hans galskap har utviklet seg, kan den avfeies som en individuell mental lidelse eller må en ikke heller stille spørsmålet, hvor mye ansvar samfunnet i Norge, i Tyskland eller i noe annet europeisk land har, i utviklingen av en slik galskap.

Over hele Europa sprer det seg islamfiendtlighet. Mennesker med muslimsk tro som bor i europeiske land blir diskriminert og betraktet som potensielle terrorister, selv om det rundt om i verden bare er en liten minoritet av muslimer, som bekjenner seg til radikal islamisme. En snakker høyt om frykt for terrorisme for å skjerpe sikkerhetslover og gjennomføre en total overvåkning av hver enkelt.

Med rasistiske og fremmedfiendtlige slagord, har det igjen lyktes høyreekstremister å bli valgt til lands-, by- eller kommunestyrer. Ikke bare i Øst-Tyskland, men også i vesttyske storbyer. Slik ble for eksempel Karl Richter i NDP valgt inn i byrådet i München på en borgeraksjon for innvandringsstopp. Han fikk stemmer spesielt på grunn av propaganda mot bygging av en moské i Münchens bydel Sendling.

I tillegg til et forbud mot NDP og kampen mot høyreekstreme grupper, må motstanden mot rasisme, fremmedfrykt og islamofobi i Europa øke.
Hver nasjon må spørre seg hva som er galt i samfunnet, når høyreekstremister øker sin tilslutning og vinner valg.

De siste tidsvitnene henvender seg til Tyskland, til alle europeiske stater og det internasjonale samfunnet, å sette pris på og bevare for fremtiden det dypt menneskelige; erindring og ettertanke. Vi ber de unge å fortsette vår kamp mot den nazistiske ideologi og for en rettferdig, fredelig og tolerant verden, en verden hvor antisemittisme, rasisme, fremmedfrykt og høyreekstremisme ikke skal ha noen plass. Det gjør vondt og opprører oss veldig, å måtte fastslå i dag: Verden har lært for lite fra av historie."


Tale av presidenten av Comité International de Dachau,
RA Pieter Dietz de Loos
29. April 2012

Kjære venner, overlevende fra konsentrasjonsleiren i Dachau.Pieter29-4-2012
Mine damer og herrer,

Det er en stor glede å ønske dere velkommen til den 67. årsdagen for frigjøringen av konsentrasjonsleiren Dachau.

Først en takk. Vi takker statsminister Ludwig Spaenle. Ved at han har anerkjent CID på et dobbelt nivå, har han lagt til rette for en god jobb, for et godt samarbeid med Stiftung Bayerische Gedenkstätten, med direktør Karl Freller. Vi har tro på fremtiden.
Takk også Dr. Gabrielle Hammermann og de ansatte i minnesmerket Dachau som fortjener vår respekt og trenger vår støtte. Det er for lite personale og for stor belastning på de ansatte.
67 år, det var i går.
En leir som ble frigjort av US Army, av syvende Arme og Rainbow divisjon.
Dere har kommet fra hele verden for å hedre de tidligere fangene som led i og ble myrdet i konsentrasjonsleiren Dachau, dens uteleire og underkommandoer.
Hvor er de?
Hvor er fangene som ble deportert fra Albania, Belgia, Bulgaria, Danmark?
Hvor er fangene som ble deportert fra Tyskland, England, Estland, Finland?
Og de fra Frankrike som ble deportert fra Compiègne i dødens tog?
Hvor er fangene fra Hellas, Italia, Kroatia, Latvia, Litauen, Luxembourg?
Og fra Nederland, Norge, Østerrike, Polen, Portugal, Romania, Russland? Det russiske folk, som med den brente jords taktikk trakk seg tilbake fra fienden med forferdelige tap.
Hvor er fangene fra Serbia, Slovakia, Slovenia, Sverige, fra Sveits, Tsjekkia, Tyrkia?
Hvor er fangene fra Ukraina, Ungarn, USA, fra Hviterussland, de begge armenske fangene hvor er den kanadiske fangen, fangen den kinesiske, den irakiske fangen, den iranske fangen?
Hvor er de spanske flyktningene, medlemmer i Den internasjonale Brigaden, Jehovas vitner, homofile, de asosiale?
Hvor er Roma og sinti, som i kom til Europa det XV århundre fra India? De ble veldig snart forfulgt, riksdagen i Augsburg i 1551 legitimerte drap og ran av sigøynerne og i nazitiden ble de forfulgt på grunnlag av raseideologi. "Nürnberg-lovene" av 1935 forbød dem å delta i valg, så vel som ekteskap og seksuelle relasjoner med ariere. Fra 1938 ble ca 85 % av Roma deportert til arbeidsleire, konsentrasjons- og dødsleire, bare et mindretall overlevde.
Av de 130 000 Sinti som bodde i det tyske riket i 1939, er det på 90-tallet bare 50.000 igjen i den tyske republikken. Det er anslått at 250.000 til 500.000 Sinti og Roma fra ble drept av SS, det nøyaktige antallet er ukjent til denne dag
Et fortsatt ikke anerkjent folk, et glemt og diskriminert folk.
omsider hvor er, de jødiske deporterte? Jødene, et forfulgt folk i århundrer.
De var 6 millioner menn, kvinner, barn og gamle menn. I Nazileirene gasset, brent. Shoah tragedien, uten sidestykke i historien, vil alltid forbli fastbrent i verdens samvittighet.
De var blant den første som ble fangslet i Dachau og dens underleire. De utgjorde om lag 90 % av arbeidsstokken i leirkomplekser i Kaufering og Mühldorf og andre uteleirer ved krigens slutt. Menn og kvinner sammenpresset, utsultet, utryddet.
Hvor er de alle sammen?
Herr Schuster, Fru Knobloch, jeg har hatt den ære av å lytte til "Aldri igjen, aldri igjen." Ikke la folket til Sinti og Roma og det jødiske folk ødelegges.
La ikke staten Israel trues.
Hvor er de som ble deportert på grunn av motstandsengasjement? Og hvor er de som ble deportert som "rassenminderwertig"?
Motstandsmenn har tatt en risiko på seg med fare for eget og sin families liv.
Den andre ble ledet bort for å slaktes fordi de var "født" slik.
Dachau er symbolet på motstandskampen.
Auschwitz er symbolet på utryddelsen av jøder og sigøynere.
Dachau, som er den røde vinkel. Den politiske.
Med henblikk på historieforfalskning kan man undre seg over de som nå prøver å skape forvirring og påtvinge oss usannheter.
I denne leiren var de alle politiske fanger. De var alle forenet i sitt mangfold.

"Utlendinger ut!"

Hvor har vi hørt disse ordene før?

Og enda vi noen ganger føler i vår demokratiske Europa en lengsel mot intoleranse. Mange ledende kretser nekter å innvilge politisk og økonomisk asyl. Et Europa hvor forvaltningen har overdrevne fullmakter.

En tid da den nederlandske regjeringen forsøker å straffe advokater økonomisk når de påtar seg juridiske prosesser overfor Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

En tid hvor myndighetene i Tyskland er også mindre årvåken og nazismen gjenopplives. Der enkelte nynazister blir subsidiert med offentlige midler. En tid hvor, til tross for oppfordring fra den nederlandske strafferettslige domstoler i kriminelle og Waffen SS FABER ennå ikke er utlevert til Nederland og fortsatt nyter beskyttelse av Tyskland.
En tid hvor selv direktør for Stiftung Bayerische Gedenkstätten (stiftelsen bayerske minnesmerker) Freller av nynazister ble truet med døden.

En tid av alvorlig økonomisk uro, av forandringer av arbeidsledighet.
En tid hvor utlendingen blir gjort til syndebukk.
En tid med store usikkerhetsfaktorer.

Hvor har vi ikke allerede sett og hørt dette?
Har historien endret seg? Virkelig?
Har verden blitt bedre etter Dachau?
Etter Auschwitz, Sobibor, Treblinka, Majdanek, Birkenau?
Etter nazistenes opprettelse av mer enn 1600 konsentrasjonsleirer i Europa, etter arrestasjonen av 18 millioner mennesker og mer enn 11 millioner døde fanger og deportasjon av 10 til 12 millioner mennesker?

Vi er fortsatt våkne nok? Eller har vi sovnet?

Hva vi gjør i dag ut av historien og fra det som de tidligere fangene har formidlet til oss? Med "Aldri mer"?

Det er derfor vi er samlet her i dag ved minnesmerket av Nandor Glid. Sammen i vårt mangfold, sammen for vårt felles ønske om å bygge en bedre verden der alle er fri og kan leve med verdighet, uansett hvilken rase, religion eller hudfarge han eller hun har.

Det var ikke tilfelle for dem, som som ble lest av noen elever, blant de titusenvis av navn i minneboken for de døde i Dachau konsentrasjonsleir. Et budskap fra fortiden, av ødelagte liv.

La oss komme i hu eden "Aldri mer" idet vi setter pris på mangfoldet i samfunnet vårt, i vår verden. Mangfoldet av mennesker, mangfoldet av religioner, av hudfarger er vår styrke og vår plikt. Vår enhet i mangfoldet er vakkert, fantastisk. Dette er vår rikdom. La oss dyrke dette mangfold med respekt og visdom.

Takk for oppmerksomheten.


maxmanheimer29-4-2012

Tale ved krematoriet i Dachau 29. april 2012

ved Vise-President i CID og leder av Leirforeningen Dachau, Dr. Max Mannheimer

Kjære tilhørere

på vegne av den Internasjonale Dachaukomiteen og Leirforeningen Dachau vil jeg ønske dere hjertelig velkommen. Jeg hilser velkommen herr statssekretær Bernd Sibler som representant for den bayerske delstatsregjering, damer og herrer fra de diplomatiske delegasjoner, kommunene og fylkeskommunen, de religiøse samfunn, politiske partier og organisasjoner, og leirkamerater, spesielt de overlevende fra de forskjellige landene. Jeg hilser spesielt velkommen de overlevende fra Øst-Europa og deres familier, som holder minnene i live og ofte må dele byrdene av fangenskapets ettervirkninger.
Som ved frigjøringen av konsentrasjonsleiren for 67 år siden, har de overlevende håpet, at menneskene vil lære av historien, at vi i et demokrati motsetter oss og forsvarer oss mot grusom urett. For vi kan ikke overse det faktum at på samme tid som vi lever i frihet, så fortsetter kriger og menneskerettighetsbrudd i andre deler av verden og krever stadig flere ofre.

Beklageligvis, har de statlige myndigheter i de senere år fokusert på venstrefløyens aktiviteter, mens tilhengerne av de høyreradikale partiene vanligvis unnslapp med en betinget dom for sine lovbrudd. Drapene til NSU (Nationalsozialistischer Untergrund) på utenlandske medborgere over hele Tyskland forskrekket hele landet, og avslørt myndighetes forsømmelser. Det er uforståelig for meg at NPD, hvis mål er å bygge en stat etter Hitlers modell, fortsatt ikke er blitt forbudt som parti. Jeg henstiller til den føderale regjeringen å legge forholdene til rette for at nederlaget overfor den føderale forfatningsdomstolen ikke skal gjentas . NPD får et bestemt beløp for hver stemme, derved finansierer en over statsbudsjettet en organisasjon som er aktivt involvert i å ødelegge demokratiet.

Jeg har store bekymringer når opphavsretten til "Mein Kampf" blir frigitt i 2015. Mange høyreorienterte utgivere håper å gjøre store penger på dette hatskriftet. Dessverre er vårt demokrati ennå ikke så grunnfestet, at apolitiske lesere vil gjennomskue løgnene. Mitt håp er at ved engasjert avklaringsarbeid vil utgivelsen stoppes.

Her, den 29. april 1945, ble mennesker fra mange europeiske land befridd. For Europa i dag ønsker vi en befrielse fra høyre- eller venstreradikalisme, fra antisemittisme og rasisme, fremmedfrykt og enhver menneskeforaktende ideologi.
Til de spesielle hendelsene i erindringskulturen hører grunnsteinsnedleggelsen til Nazi-dokumentasjonssentrum i i München den 9. mars 2012. Den Internasjonale Dachau Komiteen er representert i forstanderskapet. dette dokumentasjonssentrumet åpnes i 2014.
Jeg takker dere for at dere er kommet hit for å huske de 40 tusen døde i Dachau.
Presidenten i CID Pieter Dietz de Loos vil i nærvær av statssekretær Sibler og direktør Freller for Stiftelsen Bayerske Minnesmerker (Stiftung Bayerische Gedenkstätten) legge ned en krans ved minnesmerket til den ukjente fangen.

(i anledning av 67. årsdagen for Frigjøringen av Dachau.)


 Den Internasjonale Dachaukomiteen

Den Internasjonale Dachaukomiteen, (Comitee International Dachau, CID) og Den Norske Dachaukomiteen

Litt historikk:

Natzweilergruppen ble stiftet i 1994 etter oppfordring fra Natzweilerkomiteen. Natzweilerkomiteen var en selvoppnevnt gruppe av gjenlevende Natzweilerfanger som i 1973 hadde gjenopptatt arbeidet med dokumentasjon av NN-fangene i Natzweiler. Den overtalte Kristian Ottosen til å skrive Natt og tåke. Historien om Natzweiler-fangene (Cappelen, Oslo 1989). Natzweilerkomiteen  arrangerte sin siste reise til Natzweiler i 1993.
I april 1994 arrangerte Natzweilerkomiteen et seminar der alle etterkommere av tidligere Natzweilerfanger ble oppfordret til å videreføre informasjonsarbeidet. Gjennom årene vi har vært i funksjon har vi arrangert seminarer i Norge der tidligere fanger har fortalt om sine erfaringer, og arrangert gruppereiser til Natzweiler og de andre leirene der de norske Natzweilerfangene ble sendt etter at leiren ble evakuert i september 1944. Da var 125 nordmenn døde i Natzweiler, mens de resterende 380 ble sendt til Dachau, hvor mange ble videresendt på "Transport" til andre leire. Natzweilergruppen har gått i NNfangenes fotspor og besøkt Dachau, Mauthausen, Melk, Gusen, Ebensee, Schömberg, Dautmergen, Vaihingen og Erzingen, Auschwitz, Sachsenhausen, og Ravensbrück. Vi har fått god kontakt med andre lands fangeforeninger, særlig med nederlenderne, og ble i 2011 invitert til å bli medlem i den Internasjonale Dachaukomiteen, (Comitee International Dachau, CID).
Norge har ikke tidligere hatt representanter i CID. Det har til sammen vært over 450 nordmenn i Dachau og dennes underleirer. Nordmennene som hadde vært i Natzweiler ble hentet ut fra Dachau av Bernadotteaksjonen i mars 1945. Like etterpå kom 77 nordmenn til Dachau som ble der til leiren ble frigjort. I alt har det vært over 200.000 fanger i Dachau, fra 34 nasjoner.

Den Internasjonale Dachaukomiteen arrangerer minneseremoni hvert år i slutten av april for å markere frigjøringen av Dachau den 29. april 1945. CID ble startet rett etter krigen av de overlevdende fangene, og ble gjenopprettet i 1955 da den tok initiativ til å gjøre den tidligere konsentrasjonsleiren om til et minnested, og klarte å stoppe den planlagte rivingen. Minnestedet ble opprettet i 1965, med et dokumentasjonssentrum. Dachaukomiteen eier og driver en bokhandel i Minnestedet Dachau, og organiserer omvisninger, og overskuddet fra dette arbeidet finansierer Dachaukomiteens drift. I forbindelse med minnemarkeringen holdes et årsmøte der hvert medlemsland har to representanter.
Representante for styret i Natzweilergruppen har deltatt som gjester i årsmøtet i 2011 og 2012. Styret i Natzweilergruppen vedtok høsten 2011 å opprette et interimsstyre for Den Norske Dachaukomiteen, og vil fremme forslag for neste årsmøte at medlemskap i Natzweilergruppen gir rett til medlemskap i Den Norske Dachaukomiteen. Dennes oppgave blir å bidra med informasjon om nordmennene i Dachau og dennes underleirer. CID har en hjemmeside der informasjon om Den Norske Dachaukomiteen og dennes virksomhet vil bli lagt ut etter hvert. I 2011 deltok Øystein og hans far, tidligere Dachaufange Haakon Sørbye, og i 2012 deltok Ole Odd Berge og Øystein Sørbye i CID sitt årsmøte.

Årsmøtet og seremoniene rundt det har en ganske fast struktur. Sammen med representantene til årsmøtet startet vi fredag ettermiddag 27. april med minneseremonier flere steder: I Dachau der det ble lagt ned krans i Jourhaus, inne i porten inn til Dachau, der det står en minneplate for 42 Divisjon i den Amerikanske Hær, "Rainbow Division" som frigjorde Dachau i 1945, og ved minnesmerket på appellplassen. Deretter dro representantene til gravplassen på Leitenberg. Her ble alle døde i Dachau fra 28 februar til 29 april 1945 begravet. Da var dødstallene så store at krematorieovnene ikke rakk å ta unna, og de døde fangene ble lagt i 8 massegraver. Området er en skogkledd kolle med graver og minnesmerker satt opp av forskjellige nasjoner og enkeltindivider. Etter Leitenberg dro representantene i 2011 også til skogsgravlunden (Waldfriedhof) i Dachaubydelen Etzenhausen. Her ble de tidligere fangene fra KZ Dachau begravet som døde de første månedene etter frigjøringen av leiren på grunn av ettervirkningene av fangenskapet. Dessuten er det det siste hvilested for jødiske fanger som ikke overlevde den morderiske dødsmarsjen fra KZ-Flossenburg til KZ-Dachau slutten av april 1945. Lørdag formiddag var det rapporter fra aktiviteten i CID og de enkelte landenes komiteer.

På lørdag ettermiddag var det kransnedleggelse ved dødsmarsjmonumentet som står i Theodor-Heuss-Strasse ved John F. Kennedyplass i Dachau, der 7000 fanger fra Dachau i slutten av april 1945 ble sendt på marsj i retning Alpene. Identiske monumenter står 20 andre plasser langs dødsmarsjrutene. Monumentet ble skapt av kunstneren Hubertus von Pilgrim. Talen til Christa Willmitzer kan leses på side 3.
Den internasjonale markeringen var på søndagen. Den er åpen for alle, både tidligere fanger og deres slektninger og andre interesserte. Dagen begynner alltid rundt 9:30 med en økumenisk gudstjeneste på Karmelitterklosteret. De som ønsket det kunne i stedet delta på den jødiske gudstjenesten, den russisk-ortodokse eller bare gå inn i museet og leiren og besøke den fritt. Klokken 11 var det en åpen seremoni ved gasskamrene, med taler og kransenedleggelse. Derfra gikk vi til appellplassen for den offisielle seremonien med taler og legging av kranser fra alle landene, og mange interessegrupper, i alt over 100 kranser. Seremonien begynte rundt klokken tolv, og varte en time. Vi la ned en krans på vegne av de norske fangene i Dachau.

Deretter var det satt opp busser til Hebertshausen der det ble holdt en minneseremoni for russiske offiserer. Her på en skytebane for SS-offiserer ble 4200-4500 sovjetiske krigsfanger henrettet mellom 1941 og 1945. SS brukte det kyniske begrepet "spesialbehandling". Fangene som ble brakt til Dachau for å bli henrettet ble ikke registrert i Dachaus arkiver.

Bussene gikk så til Jugend Gästehaus i Max Mannheimer Studiencentrum, der CID spanderte varm lunsj til alle deltakerne i seremonien. Rundt klokken 15 var dagen over.

Årsmøtene og minneseremoniene gjorde stort inntrykk. Vi møtte tidligere fanger fra mange land, og alle hadde en historie å fortelle. Mange hadde blitt kjent med norske fanger under sitt fangenskap, og spurte om vi kjente til dem. Mange av navnene kjente vi igjen fra bøkene som er skrevet om Natzweilerfanger.
Lørdagskvelden under årsmøtet i 2011 satt min far Haakon Sørbye og pratet på nederlandsk med Jaap van Mesdag (født 1922) om tiden de hadde tilbrakt  i Natzweiler. Far min husker ikke mye fra Dachau, han var der kort tid, og mesteparten av tiden var han syk med flekktyfus. Men i Natzweiler lærte han seg flere hollandske ord av medfanger fra Nederland, og dette kom til nytte da han 12 år etter krigen, i 1957, dro til Nederland med familien for å arbeide der i tre år.


Lover for den Norske Dachaukomite

Stiftet 2012
1: Den Norske Dachaukomiteen er en forening, og skal i samarbeid med Den Internasjonale Dachaukomiteen arbeide for:
a) Å bidra med informasjon til etterlatte, familie og interesserte om de norske fangene som i kortere eller lengre tid befant seg i konsentrasjonleiren i Dachau (KZ Dachau) og dennes underleire under Annen Verdenskrig
b) arrangere turer og faglige/sosiale seminarer i samarbeid med Natzweilergruppen og andre som bidrar til opplysning om Dachau
c) samle dokumentasjon om konsentrasjonsleiren Dachau og de som var fanger i krigsårene
d) aktivt arbeide utad med informasjon om fangenskapet
e) ivareta medlemmers interesser i spørsmål om krigsårene
f) samarbeide internasjonalt med Den Internasjonale Dachaukomiteen, som Den Norske Dachaukomiteen er tilsluttet. (Fransk: CID; Comité International de Dachau, tysk: Das Internationale Lagerkomitee Dachau)
Inntil to medlemmer fra styret deltar i Den Internasjonale Dachaukomiteens årsmøter som holdes i München i forbindelse med årsdagen for frigjøringen av KZ Dachau 29 april 1945.

2: Den Norske Dachaukomiteen er partipolitisk nøytral.
Alle som har interesse av Den Norske Dachaukomiteens arbeid, kan bli medlemmer. Stemmeretten følger de som har betalt årskontingenten. Valgbare til styret er tidligere norske Dachaufanger og deres etterkommere og familie.

3: Tidligere norske Dachaufanger og enker etter Dachaufanger har medlemmers rettigheter. De skal ikke betale kontingent.

4: Årsmøtet holdes i i samarbeid med og i forbindelse med Natzweilergruppens faglige/sosiale seminarer og turer. Årsmøtet bør holdes hvert 2. år.

5: Årsmøtet er Den Norske Dachaukomiteens øverste myndighet. Årsmøtet innkalles senest med en måneds varsel. Forslag som ønskes behandlet på årsmøtet må være styret i hende 14 dager før årsmøtet.
Budsjettåret følger kalenderåret.

Årsmøtet skal:
Behandle og gjøre vedtak i saker ført opp på sakskartet
Godkjenne årsberetning og regnskap
Fastsette kontingent for medlemmene
Velge styremedlemmer, varamann, revisor og valgkomite.
Valgbare styremedlemmer er tidligere Dachaufanger og deres etterkommere.

6: Styrets medlemmer velges for to perioder. Lederen velges for hver periode. Styret konstituerer seg selv.

7: Ekstraordinært årsmøte holdes når styret bestemmer det eller når 1/3 av de stemmeberettigede medlemmer krever det. Kunngjøring skjer på samme måte som ved ordinært årsmøte.

8: Oppløsning av Den Norske Dachaukomiteen skal behandles på to påfølgende årsmøter. Dersom oppløsning vedtas med 2/3 flertall, tilfaller foreningens eiendeler Norsk Hjemmefrontmuseum og kontantbeholdningen til Amnesty International.


Dagboksblad av fange Jon Sølvberg 11. februar 1945 i Dachau

"Nå er vi snart midt i februar, og jeg sitter fremdeles her i teltet. Det begynner å bli nifst her i Dachau nå. Flekktyfus og mavetyfusen herjer så det er en gru. Mange nordmenn er døde, og flere kommer nok til å dø. Vi er nå ca. 160 stykker igjen her.

 

Blockene på østsiden er alle sperret pluss Block 30. Der dør de som fluer. Opptil 35 om dagen. Ja, det er nesten ikke til å tro. Ullman* døde også. Det var trist, jeg snakket med ham 2 dager før da han var på vei til Revier (sykestuen) for en utblåsning av øret. Det har sannsynligvis gått over til hjernebetennelse. Om kvelden var han klar og i orden, neste dag var han død, så det gikk fort. Ja, det går fort med noen hver. Skal tro hvor lenge jeg greier å holde meg? Er jo heldig stillet som bor her i teltet og kommer så lite i berøring med de andre, men en eneste lus kan være nok.

TyphusDachauNaess

Dag etter dag kjører de ut vogn etter vogn med hauger av lik. Der ligger de nakne kroppene, kropper er det ikke, men knokler overtrukket med skinn, og armer, hoder og ben henger ned over kantene på vogna. Munnen er åpen, tunga henger ut og øynene stirrer tomme ut i luften, som spør de, hvorfor? Hvorfor skal akkurat jeg dø? Hvorfor kan jeg ikke få leve som de andre? Hvem er så stor at han kan fradømme meg retten til å leve? Er ikke jeg også et menneske? Nei, kamerat, du er ikke et menneske, vi er alle ingen mennesker innenfor denne piggtråden. Fanger er vi, Häftlinge, uten rettigheter og krav, dømt til å forgå i vår egen skitt, utskilt fra menneskeheten, arbeidsmaskiner som kan brukes så lenge det er nødvendig – og etterpå? Hva gjør man med avfall? Vekk blir det kastet, på søppeldyngen med det. Ting som ikke har noen verdi er ikke noe å samle på! Ja, hvor lenge varer det innen du selv ligger der på vogna og gaper? Sic transit gloria mundi!"

*Ullmann, Halfdan Andreas, lektor, Trondheim, f. 05.08.83. Arr. 11.03.43, ovf. Volland, ovf. Falstad, ovf. Grini, ovf. Natzweiler, f.nr. 20267, ovf. Dachau, død 25.01.45. Han var farfar til skuespilleren Liv Ullmann


 Varmesylindre i Dachau

«Jeg husker dem alle med respekt og ømhet. De var av høyst forskjellig alder og fra forskjellige samfunnslag. Men de var bundet sammen av den felles skjebne. De så dødens lodd i øynene med stolthet og en sann sinnets adel, der de gikk og drev i gråskodde i en kort, trang overfylt brakkegate og skubbet seg mot hinannen for å holde varmen, selv nå midtsommers.

Skal jeg gi et lite genrebilde fra dette martyrium, da kunne det passende bli en beskrivelse av hvorledes de skinnmagre, hutrende skikkelser klumpet seg sammen til «varmesylindere» for i fellesskap å fange inn den legemsvarme som den råkalde luft tappet dem for:

Varmesylinder

To fanger stilte seg rygg mot rygg. Fire andre stilte seg med ryggen mot dem igjen. Så kom ytterligere 8 – 10 utenfor dem. Og slik vokste det opp med en bred sylinder med kanskje 30 – 40 mann som hvilte ryggen mot sentrum og presset kroppene tett sammen, mens de vugget og svingte sakte knærne for å skape en rytmisk bevegelse.

Den økte varmen under kroppspresset. Slik kunne de stå og rugge og rugge i en endeløs tålmodighet mens de sang norske sanger, «Millom bakkar og berg», - «Blant alle lande i øst og vest», -«Å kjøre vatten, å kjøre ved» og alle våre gode norske nasjonalsanger og folkemelodier. Kun en sang ble aldri sunget eller nevnt. Det var: «Ja, vi elsker». Den levde sikkert i vår bevissthet.

Selv nynnet jeg den i mine tanker.

Men den var nok for stor og for sterk for oss. Vi torde ikke slippe den innover oss. Den skulle vi synge når timen var inne».

Tekst: Trygve Wyller om Dachaufangene i boken «Fangeliv og fri tanke». Oslo: Cappelen, 1948. Illustrasjon: Rudolf Næss.

Kan leses på nettet: http://www.nb.no/nbsok/nb/321d8b586a8676cdb7f2d9bf0c92908e#0


Bøker utgitt av oss

Bøker om norske NN-fanger i Tyskland 1943-45:

Natzweiler Fangeberetninger 1997, 128 sider
I NN-Fangers fotspor 1999, 32 sider
Natzweiler Fangebilder 2000, 108 sider
Natzweiler Fangeskjebner 2001, 114 sider
Natzweilerfanger ser tilbake 2002, 144 sider
Natzweilerfange nummer 5281 Sverre Landøy og andre fangeberetninger 2003, 148 sider
Natzweilerfange nummer 7263 Alf Knudsen og andre fangeberetninger 2004, 148 sider
Natzweilerfange 20266 Hans Grinde og andre fangeberetninger fra Ottobrunn 2006, 212 sider
Natzweilerfange 20246 Carl Christiansen og andre fangeberetninger 2008, 112 sider
Natzweilerfanger – glemsel og erindring 2010, 175 sider
Han forsvant i Natt og Tåke 2012, 204 sider
Disse bøkene kan bestilles gjennom Diese E-Mail-Adresse ist vor Spambots geschützt! Zur Anzeige muss JavaScript eingeschaltet sein!

Annen aktuell litteratur

Rolf Jacobsen : en dikter og hans skygge. Ove Røsbak ; [bilderedaktør: Sissel Falck].

Trykt: [Oslo] : Gyldendal, 1998. Sidetall: 463 s., pl. : ill. ISBN: 82-05-24738-2 (ib.)

 

Seilas gjennom natt og tåke / Arne Brun Lie ; forord av Erik Bye.

Trykt: Oslo : Aschehoug, 1990 (Moestue bøker). Sidetall: 148, [1] s. ISBN: 82-03-16339-4 (ib.)

 

Natt og tåke : historien om Natzweiler-fangene / Kristian Ottosen.

Trykt: Oslo : Aschehoug, 1989. Sidetall: 394 s. : ill. ISBN: 82-03-16108-1

 

The Natzweiler trial. I: War crimes trials / general editor: David Maxwell Fyfe.

Forf./red.: Webb, Anthony M. Bind nr: 5 Trykt: 1949. Befinner seg på: Det juridiske fakultetsbibliotek, Universitetet i Oslo

 

Fange i natt og tåke / Trygve Bratteli. - Ny utg.

Trykt: [Oslo] : Tiden, c1988 (Norbok). Sidetall: 234 s. : ill.

Noter: Opprinnelig utgitt 1980. ISBN: 82-10-03172-4 (ib.)

 

Våren som ikke kom : 9. april - 25. september 1940 / Trygve Bratteli.

Trykt: [Oslo] : Tiden, c1981. Sidetall: 202 s. : ill. ISBN: 82-10-02166-4, 82-10-02167-2

 

Amatørspionen "Lerken" / av Bjørn A. Rørholt.

Trykt: [Oslo] : Hjemmenes forlag, 1985. Sidetall: 246 s. : ill. ISBN: 82-7006-188-3

Usynlige soldater : nordmenn i Secret Service forteller / Bjørn A. Rørholt i samarbeid med Bjarne W. Thorsen. Trykt: Oslo : Aschehoug, 1990 Sidetall: 499 s. : ill. ISBN: 82-03-16046-8

 

<