Kom til frokost! Preken i Dachau 30 april 2017BjornMensing1

 

 

Økumenisk gudstjeneste ved den 72. årsdagen for frigjøringen av Dachau konsentrasjonsleir. Klosterkirken Karmel Hellig Blod Dachau - søndag 30. april 2017

 

Kom til frokost! Preken i Dachau 30 april 2017

Økumenisk gudstjeneste ved den 72. årsdagen for frigjøringen av Dachau konsentrasjonsleir. Klosterkirken Karmel Hellig Blod Dachau - søndag 30. april 2017

Preken til Johannes 21,1 til 14:

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til:2Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der.3Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
   Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han.5«Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de.«Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått.7Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen.De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
   9Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne.10«Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem.11Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet.12Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren.Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
   Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

 

Kjære menighet,

kom til frokost! - slik inviterer Jesus Kristus i Johannesevangeliet  ved Genesaretsjøen - bokstavelig talt - disiplene til et deilig duftende, ristet brød og grillet fisk. På den nordlige  kysten av sjøen står det nå et kapell på klippen, som kunne ha fungert som et bord.

Kom til frokost! - Dukker det ikke da også opp minner om det rikholdige frokostbordet der vi ble kalt av mor, far, ektefelle eller andre kjære?

Kanskje til påskefrokost? Eller til et pyntet bord på din egen bursdag? Om det så var for noen tiår siden i vårt barndomshjem eller for noen dager siden eller i morges: En kjærlig invitasjonen til et dekket bord. Duften av kaffe og fersk eller ristet brød, slik at man begynner å få vann i munnen. - På dette punktet ber jeg om overbærenhet fra de av dere som fortsatt ikke har fått en skikkelig frokost i dag. Etterpå er det i gudstjenesten en liten matbit med ferskt brød fra våre gresk-ortodokse venner og om noen få timer venter det oss, på Max Mannheimer huset, en deilig lunsj og kaffe.

Men det er trolig ingen blant oss som er så sultne, som de var, disiplene ved Genesaretsjøen på den vårmorgenen. De var endelig ferdig med nattskiftet. Og det var ikke nok. Ved soloppgang hadde de dratt ut med båten på sjøen  igjen og hadde da kjempet for å dra det overfylte nettet på land.

Enda større enn de utslitte disiplene var sulten hos dem som bare noen få meter fra oss, led i konsentrasjonsleiren Dachau. Nick Hope og de andre overlevende har fortalt oss om det.

Titusener  kunne - svekket av påkjenningene i fengsel, under transporter, på tvangsarbeid og under vaktenes umenneskelig behandling -  ikke arbeide lenger. SS kalte dem "ubrukelige etere" og lot dem sulte i hjel i elendighet.

Et hjertelig, omsorgsfullt "Kom til frokost!" - det var for fangene et fjernt minne om et annet liv.

Og sterkere ble inntrykket, når en plutselig ble invitert på mat. For eksempel, hvis en medfange hadde mottatt en pakke hjemmefra  og delte innholdet med de andre. Men dette var ange ganger bare mulig for visse grupper av fangene i Dachau konsentrasjonsleir. Og ofte hadde en SS-mann stjålet de beste sakene fra pakken før  adressaten fikk den utlevert.

Enda mer sjelden forekom det at noen av vaktene inviterte en fange til å spise. Den franske journalist og motstandsmannen  Joseph Rovan som var født i München, opplevde dette. Han beskriver i sine memoarer at han måtte flytte en håndkjerre med flyttegods fra konsentrasjonsleiren for Unterscharführer Beimling i mars 1945 til en landsby som lå en to-timers tur vest for Dachau. Da de var kommet fram, styrket SS mannen seg på vertshuset og brakte den unge franskmannen  en seidel med øl:

"Drikk dette," sa han til meg: "du er sikkert tørst. Selv om dette er forbudt, men for at jeg ikke skal lka deg dø av tørst ...". ... Aldri i mitt liv har en øl vært så kostelig, så forfriskende, og virket så berusende . ... "Og her er brødmaten din." Beimling ga meg en pakken innpakket i avispapir . ... "Du skal spise dette senere, når vi er vekk herfra." Ingen skal se at en fange spiser sivilt brød ... Det nybakte, krydrede landbrødet med mørk brun deig og skorpe ble for meg en himmelsk fest. På mer enn  fire år hadde jeg ikke smakt noe så deilig. ... Verten hadde lagt fire skiver pølse mellom de tykke brødskivene om smakte ... meg ... utmerket. Jeg brukte lang tid på hver eneste bit for å forlenge nytelsen. "

Et par uker senere, søndag 29 april 1945, opplevde Joseph Rovan frigjøringen:

Plutselig ... drev menneskemengden på appellplassen som en flodbølge mot Jourhaus. Smijernsporten sto vidt åpen. ... Fire uniformerte amerikanere hadde hoppet ut av bilen ...: en diger svart ..., to hvite menn og en kvinne .... ... En av de hvite løp til inngangen til Jourhaus. Et øyeblikk senere dukket han opp på balkongen ... Så lenge fangene kunne huske, hadde ingen der ovenfra sagt noe til de foraktede og ydmykede fangene. "La oss be, brødre," ropte han på engelsk, "la oss takke Herren for denne frigjøringdagen. Igjen har han ledet Israelsfolket ut av Faraos Egypt. "Bare de færreste av dem som hørte ham, forsto engelsk, og enda færre hadde bevart troen  på himmelen  i dette helvetet. Denne uventede bønnen fikk tårene til å sprette, det var så upassende og vidunderlig på samme tid, for godt til å være sant. ... Jeg vendte blikket mot den fjerde amerikaneren som hadde blitt igjen i Jeepen sammen med kvinnen og den svarte, og så at han var jøde .... En merkelig indre ro hadde fanget meg. For mange symboler møttes her på samme tid ...

Joseph Rovan opplevde litt senere, hvordan de sjokkerte amerikanske soldatene, da de kom inn i fangebrakkene, begynte å gi gaver til dem de nettopp hadde befridd:

de visste ... neppe hvordan de skulle vise medlidenhet overfor de stakkars ofrene. De delte ut håndfuller med sigaretter, sjokolade, matrasjoner ... og til og med penger.

Jeg hilser på dette punktet i prekenen Jeremy Stuehmeyer, hvis far var en av frigjørerne fra Rainbow Division - vennligst gi vår takk videre til faren din.

Joseph Rovan selv søkte plassen i blokk 26, hvor han hadde  styrket sitt indre i de foregående månedene, når han ang på gang besøke gudstjenesten i all hemmelighet, for å "motstå sulten og frykten litt bedre":

Jeg la støyen, gledesropene, trengselen, de sykes stønning og de døendes ralling  bak meg, gikk til kapellet og slapp meg ned i mørket ... Jeg satte meg ned og pustet sakte for å roe hjerterytmen. Jeg tror ikke at jeg egentlig ba ... Jeg bare lyttet til stillheten som  gradvis  gjennomsyret tomrommet. Det var som et kort øyeblikk av nåde.

Så langt Joseph Rovan i sine memoarer.

versoningskirche

For de fleste frigjorte fanger, gjaldt det først og fremst, å tilfredsstille sin fysiske hunger. Den jødiske psykoterapeuten Viktor Frankl fra Wien, som ble frigjort i en underleir til Dachau, forteller:

Man spiser i timesvis, dager, halve natten lang. Uforståelig, hva kan man blande sammen og spise. Og hvis den ene eller den andre løslatte fangen blir invitert av  snille bønder i nærheten av leiren et sted, spiser han og drikker kaffe - og det løser tungen, og så begynner han å fortelle, i timevis. Da utlades det årelange trykket som har tynget ham.

Kom til frokost! - også her handler det ikke bare om mat. Johannesevangeliet  beskriver ikke hva disiplene snakket om ved frokosten. Men Lukas forteller i sitt evangelium, hvordan to andre disipler, som i utgangspunktet ikke anerkjente  den oppstandne, snakket med ham. De fortalte ham hvor deprimert de var, fordi myndighetene arresterte deres lærer og venn Jesus, dømte ham til døden, torturerte og korsfestet  ham. Og hvor lite de kunne tro på kvinnenes budskap om Jesu oppstandelse på påskemorgen .

Først ved kveldsmåltidet  gjenkjente de ham, da den oppstandne brøt brødet og fordelte det: "Vi  følte det på oss!", gikk det gjennom dem. Og de bekreftet overfor hverandre: "Hjertene våre brant i oss, mens han var med oss og forklarte oss ordet i Skriften."

De nedslåtte opplever at den Oppstandne selv oppretter dem, styrker dem og og bringer ham tilbake til livet.

I Johannesevangeliet anerkjente Jesus Kristus disiplenes arbeid før han delte ut brød og fisk: "Hal fangsten inn!"  Overfloden er stor - 153 fisker! Vi kan ikke anta at de har blitt telt så fort, for her snakker vi ikke om det gamle fiskeryrket. Med tallet 153 menes trolig summen av de daværende kjente folkeslag i verden. Den nye oppgaven er "menneskefiske", for å bringe evangeliet, de gode nyhetene, ut til hele verden.

Da må man bygge opp et nettverk, som ikke revne. Her vil ikke menneskene møte fangenskap og død, men liv og frihet. Nettverket vil bli tatt imot, for vi trenger omsorg og ansvarliggjøring. Dette bør kirken si til seg selv, og det bør vi si til oss selv, når vi innimellom fortviles av vår svakhet eller kanskje ikke kan finne den rette måten, å tilfredsstille menneskers hunger etter mening, retning, forsoning og forløsning.

Møtet med den oppstandne forener mennesker i de frigjortes måltid, den gang da, og nå i denne gudstjenesten. Den oppstandne Kristus innbyr oss til å spise med ham. Vi vet og bekjenner: Det er Jesus Kristus, Herre over liv og død. Han er verten, vi som gjestene kan ta imot. Måltidet med ham, er et håpets måltid.

En påske som griper oss, avdekker sannheter inne i oss, frigjør energi som tjener livet, løser tilstivnethet  og vekker fantasien til live. Fordi den oppstandne Herren er over vårt liv og vår død, kan vi kristne leve mer bekymringsløst. Vi kan fortrøstningsfullt dø hvis vi ber med Jesus: Gud, i dine hender overgir jeg min ånd. Vi kan frimodig protestere mot alt tilstivnet og strørknet, som holder fast på det bestående, hvis vi overlater vår fornyelse og forandring til Gud.

Joseph Rovan kan være et eksempel for oss. Etter frigjøringen ble han en pådriver for fransk-tysk forsoning. Og Nick Hope, som er med oss i dag, fant kraft ut fra sin kristne tro til å tilgi en av sine SS plageånder som han tilfeldigvis møtte igjen etter krigen.

Vi vil for all del ikke glemme  at vi fortsatt lever i dødens verden, og i angstens natt, i tvilens stormfulle hav, i foråpningens uvissheten, med den korsfestede Kristus sin avmakt. 

Påskens Halleluja, som lovpriser Guds under, er ikke bare en ytre besvergelse. Det bestemmer vårt indre og forvandler seg til ord og handlinger for livet.

Amen.

Kirkeråd  Dr. Björn Mensing, 

Prest og historiker ved den evangeliske forsoningskirken  i KZ-Minnestedet Dachau