Josef Pröll sin tale ved statuen Den ukjente fangen ved krematoriet i KZ-Dachau

Jozef Proll IMG 1964 

Mine damer og herrer, på vegne av Den internasjonale Dachaukomiteen og Leirfellesskapet Dachau ønsker dere hjertelig velkommen. Jeg ønsker spesielt velkommen alle overlevende fra Dachau konsentrasjonsleir og dens uteleire, sammen med sine slektninger. Også spesielt velkommen til statssekretær Bernd Sibler i departementet for utdanning, kultur, vitenskap og kunst, som representanter for den bayerske regjeringen, representantene i det diplomatiske korps, - kommunene og fylket, - de religiøse samfunnene - partiene og organisasjonene.


For 71 år siden, den 29. april 1945 ble Dachau konsentrasjonsleir frigjort av amerikanerne. Vi minnes de 41,500 fra mange nasjoner som ble drept her. Vi husker de overlevende som nå er døde og ikke lenger er blant oss. Selv om jeg har blitt spart for å måtte oppleve det kriminelle naziregimet , har jeg vært her mange ganger: Under den internasjonale frigjøringsfeiringen, men også ved andre anledninger for å minnes de døde til mine bekjente, venner og ofrene i min egen familie.
Mange av de overlevende måtte etter 1945 gå på fortvilt leting etter sine slektninger. Andre var og forble alene. Hele familier ble offer for dette regimet. De ble drept, bare fordi de hadde en annen holdning, eller tilhørte en annen tro eller religion som ikke passet dette perfide systemet. Fiendebildene som var nødvendig for å gjøre de mange tilhengere føyelige, ble skapt lenge før 1933.

Personene ble delt inn i raser, "folkeskadelige og mindreverdige. Frykten for forskjelligheten hos folket ble benyttet, for å skape aksept for å bruke terrorisme som beskyttelsestiltak, vold som forsvar og drap som en utrenskning .
De fleste tyskere støttet naziregimet og ble dermed delaktige i folkemordet . Etter 1945, gjorde de alt de kunne for å glemme ofrene. For den skyldige var det lett å gå i dekning i etterkrigstidens Tyskland og leve som før. Den tidligere konsentrasjonsleirfangene måtte innse at de ikke var velkomne. Deres historier, deres erfaringer var ubehagelige. De ble lenge betraktet som forrædere - som fiender i sitt eget land.
Erindringsbildene, som fangene i konsentrasjonsleirene bar med seg til sin død, skilte dem fra naboene. Til denne dag, har dette påvirket alle senere generasjoner, spesielt på de direkte etterkommere av tidligere fanger og forfulgte. Mange av oss vokste opp uten besteforeldre, tanter og onkler. Foreldrene kjente overgriperne , som ofte levde og døde i nabolaget uten noe rettsoppgjør. Som det sies, "Tiden leger alle sår." Men disse sårene heles ikke med tiden
"Tilværelsens ubekymrede letthet" var ofte rykket unna våre foreldre, skremmende langt i det fjerne. Men det var et nytt fokus i livet deres som het: "Gjør alt for ikke å glemme." Ustanselig å engasjere seg for at minnesmerker skaper oppmerksomhet mot disse forbrytelsene og at arven "Menneskeverdet er ukrenkelig" kunne bli gitt videre. Fordi dette uttrykket kommer fra konsentrasjonsleirene . Denne setningen forstår jeg som en oppdrag til oss senere generasjoner til å rette blikket mot fremtiden. "Aldri igjen" ble alltid forbundet med det. Ved formidlingen av historien var deres egne erfaringer ikke i forgrunnen. Det var viktigere for de neste generasjonene å viderebringe minnet, og formidle ansvaret til fremtidige generasjoner.
De var mennesker som deg og meg. Med feil og svakheter. De var ingen helter. Bare det gjorde dem spesielle.
Mange tidligere fanger fra flere nasjoner har engasjert for dette minnesmerket etter 1945. Uten dem ville det ikke dette minnesmerke ha vært her.

Vårt sted for å lære.

Et sted til utfordring å forholde seg til historien. 800.000 besøkende i året - og det blir stadig flere. Mitt ønske ville være sammen med ledelsen for minnestedet og Stiftelsen Bayerske Minnesmerker, å overveie å opprette et stort internasjonalt møtesenter .

På stedet for å tenke.

De tidligere fangene har gitt oss et enormt fundament, slik at vi kan fortsette å engasjere oss.
Leirgaten som vi senere skal gå på, skal bli vår veiviser for fred og respekt for alle mennesker.
Selv om det kan virke vanskelig - 71 år senere: Det har på samme tid aldri vært så mange kriger på planeten vår som nå. Våpenproduksjon er en lukrativ forretning. Krig skaper igjen arbeidsplasser. Det er en feil vei..
Høyreekstremister øker på skremmende vis. Hvor som helst i Europa. Den såkalte "Nationalsosialistiske undergrunnsbevegelse" i Tyskland har begått 10 drap. Mange så bort. Det viser seg at statlige organer, politi og hemmelig tjeneste, er involvert, eller i det minste "har mislyktes." Fellende bevis ble ødelagt eller ble ikke er utgitt. Asylmottak brenner. Brannstiftere blir sjelden tatt. En farlig tilvenningsprosess er i gang
Jeg tror ikke at vi er på vei til et nytt 1933. Men igjen blir fremmedheten og folks frykt brukt til å rettferdiggjøre og legitimere terrorisme og vold. . Kan vi lære av historien? Er det tilstrekkelig bare med å minnes det som skjedde? Hvor blir det av ramaskrik i dette vårt demokratiske samfunn? Å mnnes fortiden for å kunne se framover heter NÅ - stå opp for demokrati og fred. Det er ikke for sent. Takk

Josef Pröll

 

 facebookTRANSP