Åge Skogen

Age Svendrup Skogenkl

Åge Skogen

OPPLEVELSER SOM NN-FANGE NR. 6687/ 99820/ 36148/ 80131

I KRIGSÅRENE 1940 – 1945.

ÅGE SVERDRUP SKOGEN

Skogen, Åge Sverdrup, avdelingssjef, Stavanger, født 28.08.16, arrestert 20.08.43 Stavanger, overført Grini ankom 23.10.43, fangenummer 8443, overført 09.12.43 Natzweiler, ankom19.12.43, fangenummer 6687, overført 05.09.44 Dachau ankom 08.09.1944 fangenummer 99820, overført Ottobrunn ankom12.09.44, overført Dautmergen fangenummer 36148, overført Vaihingen, overført Neuengamme fangenummer 80131, overført Sverige 09.04.45, død 17.05.1995

 

 

 

 

Gøteborg Handels- og Sjøfartstidene:

Åge Skogens opplevelse fra en tysk konsentrasjonsleir

Mange nordmenn fikk oppleve krig i tysk fangenskap på sitt mest grusomme. Blant disse var stavangermannen Åge Skogen, som kom tidlig med i motstandsbevegelsen. Han arbeidet i kontormaskinbransjen og hadde tilgang til duplikatormaskiner, samt verksted som forandret typestillinger på skrivemaskiner som ble brukt til illegale aviser.

Åge Skogen hadde en radikal skolekamerat som måtte rømme til Sverige – dermed ble det bruk for Skogen. Han gikk inn i det motstandsarbeidet som kommunistene drev, selv om han aldri hadde hatt noen forbindelse med kommunistene tidligere. Han tenkte ikke politisk, men sto sammen om en felles fiende. For de fleste ble det viktige nå at russerne klarte å slå tyskerne.

Også det å skaffe tilvei midler, for eksempel rasjoneringskort og pass, ble viktige oppgaver for Skogen. Han fikk overlatt nøkler til passkontoret og kunne dermed lage falske pass. Selv antar han at kontakten han hadde med kommunistene var grunnen til at han ble arrestert.

Skogen var og er fortsatt en kjent, aktiv turner og idrettsmann. At han overlevde tiden i fangenskap, skyldes nok hans gode kondisjon. Han var fysisk sterk, og en god fysikk virker som kjent også positivt på det psykiske. Han var også mentalt innstilt på å ta opp kampen for å overleve.

Skogens "synderegister" kvalifiserte han som NN fange. Det vil si Nacht und Nebel fange – fanger som skulle utslettes. Han ble sendt til 8 leirer. Åge Skogens var selv nær utslettelse i den siste leiren. Der lå han bevisstløs i en uke med dysenteri, tyfus og meningitt. Han ble reddet av en jødisk lege like før de svenske hvite redningsbussene ankom.

Fangene ble først ført til Sverige til en mottaksstasjon med et provisorisk sykehus. Skogen veide kun 40 kilo ved ankomsten. Under oppholdet i Sverige ble han anmodet av Gøteborg Handels- og Sjøfartstidene til å skrive ned noen av sine opplevelser. Med Åge Skogens tillatelse gjengis her avisartikkelen, som er en beskrivelse av forholdene i leiren Dautmergen.

KZ Dautmergen

Mørke, tåke, sult, lus og piggtråd. Det er Nazityskland i et nøtteskall.

Et tog hviner gjennom høstnatten. Vognene kastes frem og tilbake på de utslitte jernbaneskinnene, og de som befinner seg i vognene har ingen anledning til å få sove eller hvile.

I en av kuvognene satt vi – 60 fanger av alle nasjonaliteter - stuet sammen som "sild i tønne" og ventet på å komme frem til vårt nye hjem – konsentrasjonsleiren Dautmergen i Syd Tyskland.

Vi var såkalte NN fanger og kom fra forskjellige "Vernichtungslägern" rundt om i Tyskland, og vi var meget spente på hvordan forholdene i den nye leiren ville arte seg.

Golvet i vognen var dekket med et tykt lag skitt fra tidligere fange- og hestetransporter, og regnet rant i sterke strømmer nedover de nakne og kalde veggene. På gulvet ved det ene hjørnet var avtredestedet, og her blir også likene av fangene slengt hen etter hvert som de trakk det siste pust. Stanken fra likene og ekskrementene gjorde at turen ikke ble særlig morsom.

Vi ankom imidlertid til vårt bestemmelsessted sent en kveld etter to døgns reise. Det regnet da vi steg av toget, og tåken sto som en tett mur rundt oss. Det første inntrykket av leiren var ikke særlig oppkvikkende. Gjennom tåken skimtet vi først konturene av vakttårnet og det høye piggtrådgjerdet. Da vi kom nærmere så vi et par halvferdige brakkebygninger samt en mengde militærtelt som var plassert rundt omkring på plassen. Jorden var dekket med ca. 40 cm høy gjørme, og på denne gjørmen var teltene plassert.

"Rene campingidyllen", ytret en av mine medfanger. "Likhus", svarte en annen lakonisk – og han fikk rett.

Forsultne, forfrosne og trøtte etter den slitsomme jernbanereisen, ble vi med de obligatoriske slag og spark ført inn i teltene av SS bødlene. Det synet vi nå opplevde kan ikke beskrives.

Langs hele teltet, på gjennombløt halm og med et fuktig ullteppe slengt over seg, lå det stuende tett med polske fanger. De lå alle fullt påkledd i gjennomvåte klær, og dampen fra klærne sto høyt til værs. Stanken var uholdbar, og vi hadde vår fulle hyre med å trekke pusten. Det fantes ikke sengeplass til oss nyankomne, så vi ble stående rett opp og ned hele natten – gjennomtrøtte og forfrosne, mens vannet langsomt dryppet ned fra taket og dannet vannpytter rundt benene våre. Vi snakket ikke stort. Alle tenkte sitt, men en medfanges utbrudd dekket i grunnen alt det vi tenkte og følte: "Gudskjelov for at de hjemme ikke ser oss nå!"

Klokken halv fire lød omsider noen dumpe drønn fra en gongong – dagen i konsentrasjonsleiren skulle begynne. Vi som var kommet kvelden før, ble kastet ut i mørket for at de andre fangene kunne få spise.

Her sto vi da i kulda og regnet – ribbet for klær et hvert menneske har krav på, for i det minste å kunne eksistere – og alle var fylt med en snikende angst for hva dagen vil bringe.

Appellen i tåke og regn er det mange som husker.Vårt antrekk besto av en tynn skjorte og underbukse, samt en slitt jakke og bukse (alt i sebra). Enkelte hadde lue på hodet, andre ikke. Ingen hadde hår. På benene hadde vi tyllet gamle filler og papir, og støvlene som vi hadde fått utlevert ble holdt sammen ved hjelp av ståltråd og hyssing. Etter at morgen- og arbeidsappellen var unnagjort fikk vi anledning til å ta leiren i nærmere øyensyn.

Det viser seg at leiren var under oppføring. Brakkene som vi skulle bo i var foreløpig ikke ferdige, og i mellomtiden måtte vi bo i telt. Latrinen besto av en grøft og en bjelke til å sitte på. Grøften ble sjeldent tømt, og det hendte ofte at fanger plumpet ut i den. Da det ikke fantes noen mulighet til å skifte klær, måtte vedkommende arbeide og sove med de skitne klærne inntil det ble anledning til å få tørket dem.

Vann fantes ikke, så den første tiden var det umulig å få vasket seg. Dette var imidlertid ikke det verste. Den groveste skitten kunne vi få vasket av oss i vannpyttene på veiene, men verre var det med spisekarene. Disse ble overhodet ikke vasket, og vi måtte daglig spise av kar som var fulle av halmstrå og småstein. Dette virket meget deprimerende på oss. Flere av fangene som spiste av samme kar hadde smittsomme sykdommer, og snart ble flere medfanger infisert og døde.

Sulten var imidlertid den største plagen. Hver time på dagen og natten med var vi plaget av sult. Den rev og slet i tarmene, og gjorde oss til slutt helt vanvittige. Vår matrasjon besto av følgende:

kl. 04.00 – en skive tørt brød, samt ¼ liter kaffe (likvann).

kl. 12.30 – en skive tørt brød.

Til aftens – ¾ liter vannsuppe – kokt på kålrabi eller kål.

Av denne kosten skulle vi leve, holde varmen og arbeide. Arbeidsdagen var vanligvis 12 timer!

Sulten drev oss til slutt så langt at vi spiste halvrå frosker og snegler, løvetannrøtter, gress, fjorårs gamle settepoteter og ellers hva som helst vi kunne komme over. De sivile tyske arbeiderne moret seg for øvrig med å skrelle epler og pærer rett foran nesen på oss. Deretter tråkket de skrellet ned i jorden, gikk et stykke bort og betraktet så skadefro de "intelligente Norweger" når disse i desperasjon kastet seg over restene.

Omsider ble brakkene ferdige, og vi kunne flytte inn i dem. De var bygget som vanlige hestestaller, uten et bord eller en stol. Langs veggene var det ført opp felles senger i to og tre høyder – fylt med halm. Ett ullteppe ble utdelt til hver fange. Elektrisk lys fantes ikke til å begynne med, så vi levde hele tiden i mørket. Om kvelden når vi trøtte, forfrosne og sultne kom hjem fra arbeidsplassen, måtte vi som regel stå flere timer ute i regnet før vi endelig slapp inn i brakkene.

Maten ble delt ut i døråpningen. En og en gikk vi inn og fikk tildelt hvert vårt kar med suppe, som vi drakk i stummende mørke. Vi hadde ingen anelse om hva som var i karene. Ikke brydde vi oss om det heller – vi bare spiste. Sulten hadde drept vår smaksans. Når suppen var borte (det gikk temmelig fort), og karene var slikket rene, måtte vi finne oss en sengeplass i mørket.

Alltid var det for lite mat.

Som regel fant vi verken igjen ullteppe eller halm (det ble vanligvis "organisert" vekk av våre polske medfanger), og vi måtte legge oss ned på de harde trefjølene. Allikevel er dette de rikeste stundene vi hadde i leiren. For en stund kunne vi glemme sult, slag og kulde, og la våre tanker vandre hjem til våre kjære. Her møtte vi den kjærlighet og sympati som vi alle hungret etter, og her sto bordene alltid bugnende av deilig mat. Vi visste at de venter på oss der hjemme, og vi lovet oss selv hver kveld at vi ikke skulle skuffe dem. Vi måtte holde ut!

Som følge av den dårlige kosten, brøt det naturligvis temmelig snart ut dysenteri epidemi blant fangene. Denne sykdommen tok veldig på kreftene, vekten gikk stadig nedover, og snart gikk de fleste rundt som vandrende lik – eller "Muselmenn", som de ble kalt. Mange av mine beste kamerater døde som følge av denne sykdommen, og likhaugene ble stadig større og større. Som en liten kuriositet kan nevnes at likene ble transportert i de samme vognene som vi brukte til å tømme latrinen med.

En dag fikk vi se at det var kommet svenske Røde Kors pakker til oss nordmenn. Vi talte 45 stykker, og vi var 30 nordmenn igjen. Gleden var selvsagt meget stor blant guttene, for vi visste at i pakkene var det et par tykke støvler til hver av oss. Vi gikk og håpet og håpet. Til slutt kom det 5 – fem – pakker på deling, og støvlene var borte. Vi hadde snakket om støvlene og den herlige følelsen av å ha noe på benene igjen. Vi hadde nytt tanken på det. Vi fikk dem bare ikke. SS hadde bedre bruk for dem enn oss. Senere kom det mer enn hundre pakker til oss – vi så heller ikke noe til dem! Fattige Tyskland hadde behov for dem selv! Forholdene blant fangene var i flere tilfeller fryktelige.

De såkalte prominente, slike som rikstyske og polske voldtektsforbrytere, mordere, asosiale og til dels politiske fanger, hadde som regel de ledende stillingene i leiren, dvs. som forarbeidere og brakkesjefer. Disse stillingene brukte de til å skaffe seg selv overflod av mat og klær (på medfangenes bekostning), og også til å plage og hundse sine medfanger. Jeg har ved flere anledninger selv sett fanger bli slått i hjel på stedet, uten å kunne ta igjen. Selv var jeg engang utsatt for et slikt tilfelle, men klarte å komme meg bort i mørket. Slagene sved mer psykisk enn fysisk, for gjennom disse forsto vi vår avmakt.

En av mine beste kamerater ble sterkt angrepet av dysenteri og måtte opp flere ganger om natten for å løpe på latrinen. En natt fikk han noen fryktelige magesmerter, og han rakk ikke fram til latrinen i tide, men må sette seg ute på plassen. Dette ble oppdaget av brakkesjefen, og til straff ble han først gjennomprylet, og deretter ble han tvunget til å spise sine egne ekskrementer.

En annen kamerat fikk plutselig en natt brekninger og måtte spy. Dette ble også oppdaget, og han fikk gjennomgå samme behandling som den første. Begge er nå døde. Den ene veide 30 kg – den andre ble spist opp av lus.

Sykehusforholdene var også et kapitel for seg selv. Dersom noen ble syke, så visste vi at døden var temmelig sikker. Vi var ikke redde for å dø, tvert i mot, men det som pinte oss mest var å måtte dø på en så fornedrende måte.

Lus var en av de mange grusomme plagene i konsentrasjonsleirene. Fangene ble penslet med «lusevæske», og denne sved forferdelig, særlig for alle dem som gikk rundt med åpne sår som aldri ville gro. Denne situasjonen er tegnet av Rudolf Næss, som selv hadde opplevd dette.

Jeg vil forsøke å klargjøre hvordan denne vandringen til likhaugen vanligvis foregikk:

Om morgenen, etter den vanlige morgenappellen, stilte vi opp i arbeidslag. De som var syke, stilte opp ved siden av kolonnen. De ble "kontrollert" av forarbeideren (tysk fange), og de han ikke likte ansiktet på, ble ganske enkelt slått ned. Vi måtte stå og se på dette, og vi kunne ikke gjøre noen ting. Så kom "Lagerfürer" - en SS mann. Han tok en ny oversikt, og de han ikke likte, ble også slått ned. Den lille gruppen som nå var igjen, fikk stille utenfor Revier (sykestuen). Da kom "Lagerältester" (også fange) og plukket ut dem han trengte til leirarbeid, uansett hvor syke de var. Resten fikk gå inn i sykestuen.

De forholdene som eksisterte her var så grusomme, at man i det mest hensynsløse mareritt ikke vil kunne trekke noen sammenligninger. Medisiner manglet fullstendig. Forbindingssaker visste vi nesten ikke hva var en gang. Til forbinding ble brukt papir og gamle aviser, og disse ble brukt gang på gang, med størknet blod og gammel materie. Sårene vi fikk ville aldri gro, så beinpipene stakk snart fram blant papiravfallet og materien. Vi hadde ingen mulighet for å få vasket sårene, når vi ser bort fra at vi brukte vår egen urin. Klærne våre ble aldri vasket. Jeg gikk selv i det samme undertøyet i syv måneder, uten at det ble vasket eller byttet. Det sto en eim av lukt rundt oss, og lusene krøp så vi formelig kunne se både klær og ulltepper bevege seg.

Ved juletider hadde vi på sykestuen under minus 20 grader Celsius, uten ovn, og med kun et lusebefengt ullteppe. Det var mange som ganske enkelt frøs i hjel. Flekktyfys og dysenteri herjet vilt. I sykestuen lå vi, den ene etter den andre, i samme besmittede senger, uten sengeklær, og veltet oss i andres og våre egne ekskrementer. Det hendte at det var bedøvningsmidler til operasjonene, men vanligvis hadde vi ingenting. Legene var polakker, og de gikk ofte SS en høy gang. De medfangene de ikke likte, gjorde de temmelig kort prosess med. En sprøyte var nok.

Fra sykestuen gikk veien vanligvis til likhaugene eller de store fellesgravene. Likene ble ganske enkelt kastet nedi, uten seremonier, og her lå de da og stirrer anklagende på oss som var nødt til å frakte dem til deres siste hvilested. Dersom mange fanger døde samtidig, ble de ganske enkelt tråkket sammen for å få plass til flere - og siden skuflet jord på.

Forholdene på arbeidsplassen var ikke et hår bedre enn i leiren. Vi arbeidet for et privat firma og skulle oppføre et stort anlegg for utvinning av skiferolje. Firmaet betalte dagpenger til SS for hver enkel fange og forlangte derfor at vi skulle utføre et dagsverk i likhet med de øvrige sivilarbeiderne. Mange styrtet om under arbeidspresset, og mange kunne nesten ikke flytte beinene under seg – utsultet og forfrosne som de var.

Jeg husker tidlig morgen i november, da vi sto vi ute på appellplassen. Det var dypt med snø ute på plassen, og snøføyken sto om ørene på oss. Dagen før hadde det vært et forferdelig regnvær, så alt tøyet var gjennomvått. Forfrosne og våte hadde vi krøpet sammen i køyene for å forsøke å holde på kroppsvarmen, men ingen hadde sovet om natten. Også denne morgenen var vi blitt kastet ut til reglementær tid, og nå sto vi altså her i snøføyken, uten en tørr tråd på kroppen. Alt som het følelser var borte. Vi kunne verken bevege fingrer eller bein (flere gikk også barbente i snøen), og ordene frøs formelig i munnvikene på oss. Vi ønsket bare at det hele var slutt! Etter en stund forsto også SS vaktene at dette ikke gikk lenger og kommanderte oss inn i en brakke.

Vi var kommet så langt at vi gråt som barn av takknemlighet. Men hvor lenge var Adam i Paradis?

Etter ti minutters forløp ble vi igjen kastet ut i arbeide. Det var nå etter ordre fra sjefen for det sivile firmaet. SS var nemlig blitt betalt for vårt arbeid, og derfor kunne ikke firmaet tillate at vi lurte oss unna! Resten av dagen kan ikke beskrives. Vi slet med transport av tunge jernbaneskinner, og flere av oss fikk skinnet i hendene revet av på det isbelagte jernet.

Den dagen var likhaugen større en noen gang.

Fange nr. 99820