AuneGave1946

Haakon Sørbye forteller om redningen fra konsentrasjonsleiren Dachau 23 mars 1945

Redningen

Dagen etter var det oppstilling på appellplassen. Vi fikk våre tidligere innleverte effekter tilbake og klær som ikke var merket med maling! Det gikk langsom opp for oss at vi skulle ut av leiren under ledelse av Røde Kors. Gleden vi følte var ubeskrivelig, men vi viste den ikke. Vi gjorde bare det som vi fikk beskjed om. Etter opptelling marsjerte vi ut av porten. Ny oppstilling og opptelling, men denne gang av kommandanten og en svensk rødekorsoffiser!

FangerfraNeuengamme kommer til Padborg

 

HviteBusser Padborg

Javnin

Nr4813

Nr4786 1Idet offiserene passerte vår tillitsmann, Waldemar Aune, (Waldemar Odinsen Aune, født 27.02.92, arr 22.09.41 i Trondheim, ovf Vollan, ovf 27.09.41, ovf 07.08.42 Grini, fnr 4074, ovf. 29.07.43 Natzweiler, ank 07.08.43, fnr 4786, ovf Dachau, til freden.) sa han klart på norsk: ”Vi mangler to mann”. Svensken sendte Aune et kort glimt tilbake som tegn på at han har oppfattet. Tellingen ble avsluttet og svensken gikk bort til Aune med kommandanten på slep. Aune ble bedt om å forklare seg. Da kommandanten fikk høre at det mangler to mann ble han rasende. Alle var der ifølge hans liste. Aune fortalte at det var to nordmenn som har vært holdt i en isolert del av leiren og de skulle være med.
Kommandanten nektet fortsatt. Svensken ba om å få en telefon til Berlin for å oppklare saken. Bare ordet “Berlin” var nok til at kommandanten sa han ville undersøke saken nærmere. Etter en tid kom han tilbake med de savnede, Arne Bjørn Hansen, president for Rederforbundet, og skipsreder Wilhelm Klavenes. To mann til var reddet. Det kostet en noen pakker sigaretter.
En svensk lotte hilste oss med "Hur mår ni, karar?" Det ble litt for mye for mange av oss og tårene trillet, vi fattet nesten ikke at dette var sant. Tankene gikk til de mange kamerater og venner som aldri skulle få oppleve dette, og mange måtte bli igjen, syke som de var etter flekktyfusens herjinger.
Etter at nødvendige formaliteter var klarert ble vi inndelt i grupper og dirigert til de Hvite busser som skulle bringe oss videre. Den svenske sjåføren hilser oss og ber oss stige inn med beskjed om at det er en pakke ved hvert stolsete. "Vær så god, bare forsyn dere, men vær forsiktig, spis med måte, for det kan være uheldig med for meget kraftig kost". Vi fikk også beskjed om at det ikke var tillatt å snakke, i tilfelle måtte det skje på tysk, for vi hadde en Gestapomann med oss som skulle sørge for at alle instrukser ble fulgt til punkt og prikke.
Reisen gikk gjennom Tyskland mot nord på de tyske motorveiene, autostradaer eller Autobahn som de het den gang. Vi så mange ødelagte hus underveis og hus uten takstein, blåst bort av bombenedslag i nærheten. Dagen gikk og mørket falt på. Et døgn senere var vi fremme på vårt nye bestemmelsessted, Konzentrationslager (KL) Neuengamme, ved Hamburg, sent på kvelden den 25 mars. Forholdene der var virkelig ille, men vi fikk klar beskjed at vi nå var under Røde Kors' beskyttelse og hadde ingenting å frykte. Jeg hørte om likhauger i leiren. De svenske rødekorsfolkene fikk ikke komme innenfor leirmurene.
Det var underlig å treffe igjen gamle kjente og kamerater, men også sårt å få høre om skjebnen til de som vi aldri skulle se igjen. Mange av de som ble sendt videre fra Ottobrunn var kommet til leire i Østerrike som var verre enn Natzweiler, og flere hadde ikke overlevet vinteren. Jeg traff igjen Reken. (Egil Reksten) Han var i meget dårlig forfatning etter opphold i Dautmergen. Han hadde fått pleuritt. Jeg hadde nok vært heldigere enn de aller fleste fra Natzweiler, jeg var ikke syk, hadde ikke hatt pleuritt eller andre lungesykdommer, og følte meg i rimelig god form tross flekktyfusen som nesten hadde tatt livet av meg. Tiden i Neuengamme gikk uten problemer for meg.
Jeg var havnet i en brakke med mange studenter fra Universitetet i Oslo hvorav flere medisinere. De prøvde å få liv i en nordmann som etter sigende var hentet ut av en likhaug, og lyktes.
Etterhvert ble de som var svake eller syke transportert videre til Danmark og noen direkte videre til Sverige. Jeg ble med den siste transporten som skjedde 20. april, selve Hitlers geburtsdag. Denne transporten skjedde med danske busser. Vi passerte grensen til Danmark ved midnatt, og møtte et stor oppbud av dansker som ønsket oss velkommen med danske flagg og gledesrop. Det er noe jeg aldri glemmer. Etter en spisepause med god dansk mat gikk turen videre nordover til Møgelkiær, en stor bondegård nær Horsens på Jylland.
Gården var gjort om til en slags fangeleir, men uten skytetårn, og bare markeringer av grensene. Det var en inngangsport med vakt, og en innkjøring til låven og andre driftsbygninger. Her var det bare en lav markeringsbom, men også her en vakt. Ellers hadde gestapo kontorer og bosted i hovedhuset på gården.
Forpleiningen var god og vi led ingen nød. Alle i denne gruppen hørte til de som hadde helsen i behold. Det var mange som stilte seg ved bommen og snakket med dansker som møtte opp utenfor for om mulig å treffe kjente. En dag mot kvelden den 28 april tok jeg en tur sammen med Reken (Egil Reksten) og noen andre for å prøve friheten.
Vakten som var plassert ved bommen så gjennom fingrene med at vi hoppet over bommen når han vendte ryggen til. Vi gikk på måfå en tur langs veiene og nøt den stjålne friheten en times tid for så å vende tilbake til leiren igjen, over bommen!
Dagen etter møtte jeg min tremenning Sven Gjessing med forlovede Ulla Hansen som bodde i Horsens og fikk snakke med dem over bommen. De fikk sendt beskjed hjem.Besøk på byen

Den 2. mai kom forlovedens far, Hans Peter Lauritz  Hansen, for å hente meg i bil til et kort besøk i byen.
Samme måte over bommen. Underveis fortalte han at tyskerne hadde forlatt byen, og han hadde tatt ut bilen og kjørte på bensin. Jeg ble invitert til middag og ble kjent med resten av familien. Jeg fikk tilbud om å bli igjen i Danmark til krigen vel var over. Jeg takket for tilbudet, men avslo med den begrunnelse at jeg ikke kunne regne med å gjøre noen seriøs innsats i min tilstand og ville bare bli til byrde for vertskapet. Dessuten kunne det bli problemer med for de som befant seg i leiren og kanskje Røde Kors også. Mine argumenter ble godtatt.
Plutselig kom melding om at tyskerne var på vei tilbake til byen - krigen var ikke slutt ennå.
Det ble raskt oppbrudd. Hansen fulgte meg til en kafé hvorpå han forlot stedet. På kafeen var der flere kjente nordmenn fra Møgelkiær som hadde tatt seg inn til byen.
Vi tok turen tilbake til leiren i stummende mørke. Vi fant frem og gikk inn hovedporten. Her ble vi alle skysset inn på Gestapos kontor. Det eneste de ville vite var hvor og når vi hadde gått ut av leiren. Det var ikke oss de skulle straffe tydeligvis. Jeg er redd for at det gikk ut over han som hadde vakt.

Oppbrudd.

Tredje mai ble vi transportert videre, også denne gang med danske Røde Kors-busser over til Fyn og videre gjennom Odense. Her var hele byen på benene. I rekke og rad stod folk med vaiende danske og noen norske flagg og hilste oss med jubelrop. Det var en fantastisk opplevelse for oss alle som vi aldri vil glemme. Turen gikk videre til Nyborg og fergen over Storebelt til Korsør. Her ble det et opphold før videre tur med jernbane. Noen av oss tok en tur i havneområdet og traff dansker som raskt inviterte oss hjem for en prat og litt å spise. De var ivrige etter å høre hvordan vi hadde hatt det i fangenskapet. Det ble ikke så mye vi kunne fortelle før tiden løp ut og vi måtte tilbake for å nå toget videre. Vi fikk vanlige kupeer for første gang på nærmere to år.
Det var fremdeles tyske vakter med oss, men de sa ikke stort. Jeg la merke til at en som satt nærmest meg plukket ut kulene av patronhylsene og tømte ut kruttet. For ham var krigen slutt.
Toget fortsatte videre sent på natten i retning København. Vel fremme tidlig neste morgen ble vi dirigert til Malmø-fergen. Det foretatt en siste opptelling før ombordstigning. Ingen tyskere fulgte med. Vår fangetid var definitivt slutt.

I Malmö ble vi dirigert til et stor dusjrom. Alt vi hadde av klær blev kastet og vi fikk utlevert nytt standard utstyr inklusiv en vinterfrakk i cellull, en sixpence-lue og et par støvler.
Jeg ble forlagt i en bygning i Astras fabrikkområde i Helsingborg. Ingen av mine tidligere kamerater kom dit, så jeg følte meg nokså ensom i denne karantenetiden som varte en ukes tid. Jeg fikk meldingen om krigens slutt allerede dagen etter, 5. mai. Det var en liten hake ved det: Tyskerne i Norge ville fortsette kampen, hvor håpløst det enn så ut. Heldigvis varte det bare 3 dager før de ga seg. 8. mai var det endelig slutt.
Mange reiste hjem og fikk oppleve frihetsdagene og kronprinsens ankomst til Oslo.
Jeg fikk ikke anledning til det ettersom jeg fremdeles var i karantene. Endelig kunne jeg flytte over til Ramløsa, administrasjonssenteret for repatriering av de norske fangene. Her traff jeg Tone Seip, søster til en flamme fra gymnasietiden og datter til professor Didrik Arup Seip som var sivilinternert i Gross Kreutz utenfor Berlin under krigen.

Til Stockholm

Jeg fikk vite at nordmenn som måtte ønske det ville få adgang til å studere ved KTH (Kungliga Tekniska Högskolan) i Stockholm. Høyskolen i Trondheim hadde ikke mye å by på i min fagretning, svakstrømsteknikk hvor den eneste professoren, Schanke, var ute av billedet, så jeg dro til Stockholm og tok kontakt med skolekontoret for de norske studentene.
Det kunne kanskje virke underlig at jeg ikke tok første tog hjem. Jeg følte at jeg måtte få ro og forberede meg til et noenlunde normalt liv før jeg igjen kunne forenes med familie, slekt og venner. Sorgen over mine tapte kamerater måtte jeg ha tid til å bearbeide.
Jeg meldte meg på KTH, men fikk klar beskjed om å komme igjen ved høstsemesterets begynnelse. Nå var det eksamenstid og alle forelesninger var slutt.
Jeg fikk utlevert forelesningsreferater for de fag jeg eventuelt måtte ha prøve i.
Skolekontoret sørget for innkvartering i studenterbrakka på Ulvsunda, nær Bromma flyplass.
Men jeg måtte ha noe å gjøre og få kontakt med folk. Jeg meldte meg som ledig ved den norske legasjon og fikk straks jobb ved "Kontoret for innkaltes familie". De skulle sørge for utbetalinger for underhold av familien til norske innkalte mannskaper. Jeg kom raskt inn i rutinene og gjorde visst en brukbar jobb. Jeg fikk god kontakt med personalet der og begynte å føle meg som et normalt menneske etterhvert. Lesing og studier av min utleverte litteratur ble det lite av. Etter en måneds tid sa jeg opp jobben og vendte jeg nesen hjem.

Over grensen

21 juni tok jeg nattoget fra Stockholm og passerte grensen tidlig på morgenen. Jeg klarte ikke å styre mine følelser, en blanding av glede, bitterhet og sorg over alle mine kamerater som ikke kom hjem. Vel fremme på Østbanen ble jeg sittende i vognen. Etter kort stund fant min bror Gunnar Sørbye meg. Han hadde trålet seg gjennom toget. Gjensynsgleden var stor, vi stod og klemte på hverandre og tårene piplet. Men jeg var hjemme igjen! Jeg ble godt tatt vare på av familien og gamle venner fra Stabekk gymnas.
Jeg besøkte familiene til de av mine kamerater som ikke kom tilbake og kunne berette noe om deres skjebne. Min gamle rektor Hertzberg fra Stabekk Høyere Almenskole var også interessert i å høre hvordan det var gått med hans elever som hadde vært med i det illegale arbeidet.
Etter en fin ferie på fjellet hos min grandtante Agnes Hesselberg på Javnin i Valdres begynte jeg etterhvert å komme i form men det var mye å ta igjen. Langsomt kom kreftene igjen selv om det skulle gå mere enn et halvt år før jeg var noenlunde restituert.